om det å ikke ha en vennegjeng

Ensomhet er dessverre ikke et tema jeg er ukjent med. Det er noe jeg kjenner på veldig ofte. Nærmest hver eneste dag. Selv om jeg har mange mennesker rundt meg som er genuint glad i meg, og bare vil meg godt. Men det er ikke summen av mennesker du har rundt deg, eller i livet ditt som avgjør hvorvidt du er ensom eller ikke, det er følelsen du sitter med inne i deg. Jeg kan sitte i et rom fullt av mennesker, fremmede og kjente. Til og med venner, gode venner, men kan likevel oppleve at jeg ikke er velkommen, eller «en av de». Kanskje det er en ettervirkning av mine mange år uten et så veldig sosialt liv – at jeg rett og slett har glemt hvordan jeg skal være sosial, og hvordan jeg skal forholde meg til andre mennesker. Uansett er det vondt. Det er vondt å oppleve at man ikke har ordentlige venner, eller relasjoner man ikke helt klarer å definere. Og nettopp det er kanskje noe jeg sliter mest med; å vite hvilke relasjon jeg er til andre mennesker. Er jeg en venn, eller bare en bekjent, noen du bare oppsøker fordi alle de andre vennene dine var opptatte? Det er vanskelig.

Jeg er heldigvis ikke alene om å føle meg alene. Det føles godt. På den annen side er ensomhet noe man gjerne ikke snakker om. I hvert fall ikke åpenlyst og til Gud og hvermann. Akkurat som om det er synonymt med skam. Så det er veldig vanskelig å finne hverandre og skape nye vennskap. Men det burde i utgangspunktet ikke være et vanskelig samtaleemne. Det er menneskelig å ha det vondt. Det er menneskelig å kjenne på savn, til og med hvis det savnet er vennskap. Selv har jeg ingen vanskeligheter med det. Jeg er like åpen om min ensomhet som politikere er om sine meninger. Og det har jeg alltid vært.

Dessverre er det altfor lett å føle seg utenfor i dagens samfunn. Sosiale medier legger jo nesten opp til det, der mennesker tilsynelatende har verdens kuleste og mest interessante liv, og her sitter du kanskje hjemme i sofaen og ser på en nydelig film på Netflix sammen med kjæresten eller familien, men når du scroller gjennom Instagram eller Instastory, får du den vondeste klumpen i magen. Og blir liggende å fundere i mange timer etterpå hvorfor du ikke ble invitert, eller hvorfor livet ditt ikke er like kult. Ikke minst, hvorfor har alle andre så mange venner, men ikke du?

Noen ganger skulle jeg virkelig ønske det var like enkelt å få seg nye venner, som da vi var små. Da man bare kunne gå bort til noen å spørre «Hei, hva heter du? Skal vi leke sammen?», og vipps så var man venner. Men i voksenlivet har dessverre ikke denne framgangsmåten noen effekt. I voksenlivet har man helt andre sosiale normer å forholde seg til. Normer som til tider kan være veldig vanskelig å knekke koden til. Fordi det er ikke bare bare å få seg venner i voksen alder. Det er kjempevanskelig! Kanskje ikke hvis man er anlagt hypersosial som et personlighetstrekk, men det er jo ikke all som er det heller. Noen er litt som meg, som noen dager ønsker å være helt alene, og andre dager mengdens midtpunkt.

En av utfordringene jeg har gitt til meg selv i år, er å få meg en ny venn. Noen jeg forhåpentligvis kan lære å kjenne, og tilbringe en del tid sammen med. For som jeg har nevnt opptil flere ganger her på bloggen, har jeg egentlig ikke hatt ordentlige venner i hverdagen min siden barneskolen. Nå er jeg snart 22 år. Det er nesten 10 år i ensomhetens selskap det. Så det er ikke med enkle ord jeg sier at jeg sårt trenger venner. Jeg trenger desperat venner! Venner som gir meg positiv energi og livsglede herfra og til månen. Men for at det skal skje må jeg tørre å ta det steget. Tørre å kaste meg selv ut i det. Tørre å feile. Tørre å bli avvist. Tørre å ikke lykkes, med det første. Jeg må bare starte et sted, og så får det som skjer skje. Så får jeg bare håndtere de følelsene som eventuelt skulle dukke opp underveis når de kommer.

6 kommentarer

  1. Så en tekst på Instagram i dag som kanskje passer til dette: «you know, sometimes all you need is twenty seconds of insane courage. Just literally twenty seconds of just embarrassing bravery. And I promise you, something great will come out of it.”

    1. Ragnfrid Lind-Jenssen

      Absolutt! Det eneste vi trenger iblant er mot. Mot til å ta sjanser, og mot til å gripe tak i mulighetene vi snubler over på veien. Takk for et flott sitat 🙂

  2. Har delt et innlegg selv om dette temaet, faktisk. Da jeg lever et liv i ensomhet, er så godt å lese at vi er flere og ikke det er bare jeg som er en ensom sjel og sliter i hverdagene selv om det føles sånn ut. Jeg kan vel ærlig og påstå at jeg har og lever et liv i ensomhet i 28 år selv om jeg har familie en veldig god familie som er der, så er det å ha venner noe helt annet. På mange måter er det og dele om ensomhet, vanskeligere enn å skrive om sosial angst, i hvertfall syntes jeg det på mange måter, siden jeg har begge dele. Bare ta kontakt med meg om du ønsker, jeg vet hvordan du har det og det er vondt å føle det sånn. Vi er sterke som tørr å være ærlige og åpen! Som noen fortalte meg en gang; Vi er superhelter!

    1. Ragnfrid Lind-Jenssen

      Ja, det er godt å vite at man ikke står alene i ensomheten. Mye vondere enn man skulle tro. Tusen takk, gode deg, det skal jeg huske på. God klem til deg! 🙂

  3. Trist å høre at du føler det slik… Allikevel må jeg si at det er tøft av deg og dele dette, så *klapp på skulderen* for at du gjør det. 😊

    Håper du i løpet av året får ønsket ditt oppfylt! Håper du finner deg en fin vennegjeng som du virkelig kan føle tilhørighet til! 😊

    Ønsker deg en fin uke og håper du har hatt en fin helg!

    1. Ragnfrid Lind-Jenssen

      Det håper jeg og, og nettopp derfor skal jeg gjøre mitt aller beste for å nå det målet. 🙂 Tusen takk for varme ord. Stor, god klem!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *