om forelskelse, sjalusi og hat

Jeg vet ikke med dere, men da jeg gikk på barneskolen var det én gutt jeg likte spesielt godt. Jeg likte han faktisk helt fra han ga meg mitt aller første kyss i 1.klasse, og helt fram til jeg begynte på videregående, da jeg innså at det aldri kom til å bli oss. Herregud, som jeg var betatt av denne gutten. Jeg tør nok påstå at jeg var så blindt forelsket at jeg ville gjort hva som helst for han. Virkelig hva som helst! Og det gjorde jeg også, litt for mange ganger.

I dag klarer jeg ikke helt å forstå hva jeg så i han. Hvorfor jeg syntes han var så innmari søt. Var det de brune øynene, eller var det kanskje det at han var fetteren til min første bestevenninne? Jeg vet ikke. Han var jo egentlig et ordentlig bøllefrø, og en skikkelig drittsekk. I hvert fall når jeg ser tilbake på det gjennom voksne øyne.

Jeg husker vårt første møte som det skulle vært i dag. Se det for deg; den aller første dagen i 1.klasse. Navnet mitt står skrevet feil på navnelappen som er klistret fast med teip på pulten min, jeg er redd, usikker, ekstremt sjenert, og vi blir bedt om å samles i en ring til samlingsstund. Han skumper bort i meg på vei bort til det ene hjørnet i klasserommet, og jeg viser han fingeren. Jeg husker ikke hva jeg fikk som respons på langemannen min, men jeg minnes at det ikke var en veldig hyggelig en. At vi to ble venner etter dette er for meg litt av et mysterium.

Fun fact! Dette er også den førte gutten som introduserte meg til porno, og det allerede i en alder av seks. Er det rart jeg er den jeg er i dag? Jeg husker ikke hva vi gjorde i forkant av denne hendelsen. Kanskje vi hadde vært hjemme hos meg, og var på vei til han? Han ville i hvert fall ta meg med inn på bensinstasjonen. Husker jeg rett, sa han at han måtte vise meg noe. Han gikk målrettet bort til bladseksjonen, med meg diltende etter, og tok fram det første bladet han fant med en naken dame på forsiden. Han bladde sakte fram og tilbake i det, fascinert av det han hadde sett, men den moroa skulle ikke vare lenge. Pappaen til en jente fra klassen vår jobbet på bensinstasjonen den dagen, og skjønte ganske fort hva vi holdt på med. Stor, skummel, skallet og muskuløs, kommer han bort til oss å sier «dette er ikke blader for dere». Jeg tror ikke vi svarte han en gang, før vi hadde rukket å storme ut av bensinstasjonen. Og jeg var målløs! Jeg som aldri før hadde sett en naken kropp, annet enn min egen, og i hvert fall ikke framstilt på en seksuell måte.

Vi gikk nå i 2.klasse, og interessen hans for meg begynte sakte å famle. Noe jeg bet meg ordentlig fast i. Hvorfor likte han ikke meg lenger? Hadde jeg gjort noe galt? Jeg skjønte det ikke! Vi var heller ikke «kjærester» lenger, bare venner. Jeg skjønte godt hvorfor han likte henne. Hun var blond med blå øyne, med et pent smil og skinnende, hvite tenner. Hun var populær, noe jeg aldri hadde vært, og hadde alt jeg bare kunne drømme om. Så jeg begynte å hate henne. Ikke fordi hun hadde gjort meg noe vondt, eller var slem mot meg, men fordi han teite gutten jeg likte, likte henne bedre enn meg.

Nå som jeg er voksen, synes jeg det er rart hvordan vi jenter bare bestemmer oss for å hate hverandre. Uten en ordentlig grunn. Det er egentlig veldig barnslig, for ikke å nevne utrolig slemt, men jeg visste ikke bedre. Jeg visste rett og slett ikke om andre måter å håndtere denne følelsen av sjalusi på.

Denne jenta skulle jeg hate i alle årene jeg gikk på barneskolen, til og med på ungdomsskolen, selv om jeg da ikke gikk på samme skole som henne lenger. Bare det å vite at denne gutten likte henne bedre enn meg, gjorde meg ordentlig grønn av misunnelse. Det skal sies at jeg heller ikke likte venninnene hennes spesielt godt. Jeg bestemte meg på et tidspunkt for at alt og alle som var omringet henne, skulle jeg hate. Og jeg skulle hate det med alt jeg eide og hadde. Jeg fikk til og med venninnene mine til å hate henne. Så langt lot jeg stikken gå. Som sagt, veldig barnslig, og ekstremt slemt, men det var slik jeg likevel valgte å håndtere det hele. Når jeg tenker tilbake på det, er det egentlig ikke så rart at jeg ikke hadde mange venner, hvis jeg bare gikk rundt og hatet folk, både for det ene og det andre.

Det skulle senere vise seg at de aldri ble kjærester, men likevel var det noe i meg som ikke klarte å slette dette hatet. Sjalusi, var nok det det egentlig var, men det forstod jeg ikke før mange år senere.

Alt gutter driver oss jenter til. Det er helt utrolig! Verst er nok det de får oss til å gjøre mot oss selv. Selvhat, misunnelse og sjalusi, er bare et lite knippe med stikkord fra den listen.

Jeg er glad jeg nå er voksen, og ser meg selv gjennom andre øyne. Ser at det ikke er meg som person det var noe galt med, heller ikke han, eller henne, men at jeg trengte å jobbe med meg selv. Bygge meg selv sterkere, stein for stein. Lære å være glad i meg selv, selv om gutter jeg likte ikke alltid likte meg tilbake, og selv om andre jenter kanskje var finere, smartere og bedre enn meg. Har det vært en enkel oppgave? Absolutt ikke. Men har det vært verdt det? Absolutt!

Min første forelskelse var absolutt ikke en dans på roser, men jeg er glad for alt den lærte meg, både på godt og vondt. Akkurat som alle andre ting i livet. Jeg er i hvert fall glad for at jeg har sluttet å hate folk, gutter som jenter. Ja, jeg kan gjerne mislike noen, men jeg behøver ikke gå så langt som å hate de. ♥

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *